Jakten på eikebillene

om gammel ved og krypene som elsker den

Liv i hule eiketrær

Et gammelt, hult eiketre er som en borg –med et levende, yrende samfunn innenfor de beskyttende murene av hard eikeved. Her inne har hundretusenvis av biller og andre insekt-individer sitt hus og sin jobb å utføre. Sammen med sopp og bakterier bidrar nemlig insektene til å langsomt, langsomt å forandre disse døende trekjempene til nytt liv – og på veien kan vi iaktta et mørkt og vakkert
økosystem i full sving.

Billehotell

Vårt prosjekt handler om å bygge boliger. Et langtidskrisesenter for sjeldne biller og andre insekter som bare lever inne i eiketrær, på steder der vi mennesker har fjernet de hule eikene de opprinnelig bodde i. Slik at eikebillene ikke dør ut mens de venter på at dagens eiker skal bli gamle nok til å fungere som ekte eikeboliger. Og så er tanken at du og jeg kan få mulighet til å ta en sniktitt inn i den duftende, fuktige og fascinerende verdenen som finnes inne i hule eiker, hilse på alle de rare leieboerne som bor i dem i dem og se hva det er de driver med der inne. 

De hule eikene

Det er ikke bare eikebillene som har et spesielt forhold til eika. I norrøn mytologi var eika Tors hellige tre, og det latinske navnet for eik, Quercus, betyr styrke. Hardt treverk, dyptgående røtter og garvesyre som beskytter mot soppangrep bidrar til at eika kan bli svært gammel.

For eika kan vokse i 300 år. De neste 300 år kan den stå og drive fotosyntese og spre eikenøttene sine mens den sakte svekkes av råte. Mens den gradvis råtner opp innenfra gir den liv til hundretusenvis av andre små skapninger.

De eldste eikene står halvdøde i ytterligere 300 år. De største eikekjempene kan vært bortimot 1000 år gamle! Noen av Norges eiker er blant landets eldste skapninger, og kan altså ha stått med røttene solid planta i jorda siden slutten av vikingtiden.

Gamle eiketrær som har stått åpent til, for eksempel i hager, i alléer og i byer, får mye sol og blir ofte ekstra gode boliger for insekter.

Men bytrærne våre hugges ned over en lav sko. Store gamle trær, fulle av liv, taper kampen om plassen mot veksten i byene, og når de deiser over ende forsvinner et levende økosystem.

Redningsaksjonen

Er det mulig å lage en ny bolig for disse krypene som blir bostedsløse når de hule eikene blir hugget ned? Ikke som en unnskyldning for å kunne hugge flere hule eiketrær, men som et langtidskrisesenter, hvor billene kan bo mens de venter på at dagens store og sterke eiker skal begynne å dø og bli hule?

Visjonen ble til en plan når vi fikk tilskudd av Fylkesmannen i Oslo og Akershus til å bygge fire slike eikebilleboliger. Arkitekten Enok Gåsland tegna kassene, med luker sånn at man kan se inn, og møbelsnekker og kunstner Joar Nedberg bygde dem.

Vi laget to varianter av eikebillenes nye boliger– En som står på bakken, en kubikkmeter stor, og en mindre, som henger oppe i et tre, på ca. 70 liter. Tanken er at jo større kasse, jo mer stabil vil temperatur og luftfuktighet bli, og dermed vil de store kassene tiltrekke seg litt andre arter enn de små. Vi fyllte kassene med halvråtten eikeved og eikeblader, som vanligvis finner veien inn i hulrom i eiketrær.

Mange hule eiker er reirplass for fugl, og mang en fuglunge ender sine dager inne i slike hulrom, offer for sult eller andre uheldige omstendigheter. Slikt utgjør kosttilskudd for mange insekter, så vi slengte like godt oppi ei død høne i en av kassene. Vi putta også oppi litt vedmuld fra andre dødsdømte eiketrær, full av soppene og bakteriene som bor inne i en hul eik og samarbeider med billene om å bryte den ned. Vi gjorde rett og slett det vi kunne for å etterlikne miljøet inne i en hul eik.

Vi er ikke utålmodige; vi anerkjenner at en eik bruker noen år på å bli et akseptabelt husvær for de celebre krypene. Men boksene er bygget i hel eik og kan stå i ganske mange tiår. Tiden vil vise om vi har lyktes i å lage passende eikebilleinteriør.

Eikas indre liv

Det er en helt spesiell lukt inne i en hul eik. Den minner om gammel kjeller, med jordgulv og støvete gamle syltetøyglass. Det er svalt i forhold til sommerdagen utenfor, en fuktig kjølighet.

Under deg knaser det i halvråttent tre, noen fjærrester, litt halm, rester fra sommerens hektiske ungeproduksjon. Treverket på innsiden er mjukt, det drysser ned noe rødlig og fuktig når du kommer borti.

Hvite sopphyfer vever seg gjennom treverket og inn i hverandre, du kan se noe som beveger seg, når du bøyer deg nærmere ser du at det kryr, myldrer, i hull og ganger i treverket. En lomme av forråtnelse og hemmelig liv.

Invitasjon

Vi inviterer deg til å komme og løfte på en luke og kikke inn i en av kassene våre. Inn i en mørk verden full av liv, der du kan få øye på sopphyfer, museganger, termitter og eikebiller. Kassene på Ås ligger her og kassene på Blindern ligger her. Kassene på Ås er normalt bare tilgjengelig utenom beitesesongen.

På Ås ligger kassene på en kolle, kronet med flere store vakre gamle eiker, og utsikt over bølgende jorder. Vi fikk lyst til å bygge vår egne, litt større boks og flytte dit selv.

På Blindern fant vi et lite skogholt bak biologibygningen med grønne løvtrær. Her kunne vi få nettilkobling og strøm, til kamera og temperaturmåler.

Vi satte inn en liten datamaskin, kobla til et kamera og temperaturmåler, la inn en kabel med strøm og internett, og vipps var innholdet i kassa broadcasta på youtube til alle som ville se eikebillenes hemmelige liv.

Bilder ble tatt en gang hvert femte minutt og lasta opp til en dropbox-folder, og en timelapse-video fra bildene ble laget en gang i uka.

Vi registrerer temperaturen inne i boksene og sammenlikner med temperaturen utenfor og i en hul eik i nabolaget, for å se om vi klarer å etterlikne originalen.

Jeg innrømmer gladelig at jeg er tilbake for å kikke på kassene langt oftere enn jeg må, tar med kaffen og setter meg i skyggen under eiketrærne, skjult av løvverk på alle kanter.

Jeg har blitt glad i den lille grønne hemmelige flekken midt i det urbane kaoset på Blindern, og den merkelige kassa som ser ut som om den har falt ned fra himmelen. Kanskje du også har lyst til å ta en tur og se på den du også?

Et samfunn av nedbrytere

I en eneste eik kan vi finne flere levende individer enn det bor mennesker i Oslo by tilsammen. I det lumre halvmørket inne i den hule eika kan du få selskap av så mye som et hundretalls arter av småkryp og tusenvis av arter av sopp og bakterier.

Hvorfor er eikemulda så spesiell? Og hvorfor trenger vi alle disse småkrypene? Se for deg hva som ville skjedd hvis trær overhodet ikke ble brutt ned. Det ville hopet seg opp med død ved i skogen så vel som i byene. Det er ikke mange organismer som er i stand til å dele opp lignin, cellulose og alle de andre harde stoffene som tre er laget av. Sopp er naturens store kjemikere, og de har et arsenal av enzymer som klipper opp de vanskelige tremolekylene.

Sopp og trær har levd sammen i nok av millioner år til at det har evolvert fram sopparter som kan bryte ned det meste av molekyler som treet klarer å lage. Men de jobber ikke aleine. I død ved, sammen med soppene, er det en hel armada av mindre karismatiske arter som vi mennesker oftest rynker på nesen over å finne, som feite fluelarver, biller, midd og mosskorpioner, maggot, slimsopp og snegler.

Samlivet mellom trær, insekter og sopp er millioner av år gammelt, og evolusjonen har hatt god tid på seg til å få det polyamorøse forholdet til å fungere temmelig finstemt.

Hvis eikene forsvinner, tenker du kanskje nå, trenger vi kanskje heller ikke et spesialsydd nedbryterkorps til å bryte dem ned? Poenget er at vi ikke aner hva slags rolle all denne soppen og alle disse krypene i de hule eikene spiller i andre prosesser i skogen, og hvordan de virker sammen med andre kryp og annen sopp i å få det enormt komplekse systemet som utgjør en skog eller et økosystem til å fungere.

Og det å utrydde én og én art er risikabelt – du vet ikke hvor mange arter som kan fjernes før økosystemet plutselig endres.

Ode til mulda

Hvis du tror at det er lett å lage vedmuld må du tro om igjen. Det er en grunn til at eika bruker 500 år på produksjonen. Den rødlige, finkornede vedmulda er restene av et herremåltid, hvor puljer med nedbrytere holder fest på sin favorittdel av eikeveden.

Ferdig muld består gjerne av sopptråder, bakterier og insekter, kanskje et gammelt fuglerede og litt flaggermus-møkk i tillegg til ved som har passert gjennom flertallige små fordøyelsessystem. 

Et eiketre er fra nedbryternes synspunkt et festbord, hvor gjestene kommer i puljer og forsyner seg av sine favorittmatretter når de sitter til bords. Når eika begynner å gi etter ser du spor av de første soppene, en bølge av pionérarter som får forsyne seg først fordi de klarer å tygge i seg treets sterkeste forsvarsverk ved hjelp av sine spesialtilpassa enzymer. Disse første soppene etterlater seg et bløtere treverk hvor det er plass til insektlarver, som graver ganger mens de spiser, andre sopper, som tar over nedbryterjobben, og en rekke andre kryp.

Noen biller har bakterier i magen som kan ta nitrogen fra lufta og gjøre den om til en form som billene kan ta opp i kroppen. Når billene bæsjer, er bæsjen mer nitrogenrik enn det treverket billa spiste. Bilene og deres bakterier gjør altså at andre småkryp som også trenger nitrogen kan leve i eika.

Den røde, duftende mulda som du finner inne i et hult tre kan altså ha passert mange ganger gjennom ulike soppers og insekters fordøyelsessystemer, og er altså restene av et langt måltid som starta med fersk eikeved!

Ettertraktet på eiendomsmarkedet

Minst 1500 ulike arter lever på eik. Mange av dem er spesialister som ikke kan leve så mange andre steder enn i hule trær. Derfor er mange av dem på rødlisten. Det betyr at de er truet eller nær truet av å forsvinne fra Norge.

Også større dyr kan trives inne i en hul eik. I knopper og bladverk myldrer det av planteetende insekter, og det er det mange fugler som setter pris på. En håndfull sårbare flaggermusarter kan bruke eika som barneværelse. Også flere større og vanligere dyr, som kattugla, er aktuelle leieboere her. Ekorn og mår er også arter som kan trives i hule løvtrær. Ikke minst kan vi mennesker beundre de vakre naturmonumentene som slike trær er .
Link til Eremitten 12 A

Truede kjemper

Hul eik er en utvalgt naturtype som er særskilt sikret etter naturmangfoldloven. Det betyr at de skal ha ekstra beskyttelse mot trusler som nedbygging og hogst. Har du en hul eik på tomta di, kan du søke om tilskudd til å ta vare på den.

I følge forskrift om hul eik omfattes alle eiketrær som har en omkrets i brysthøyde på minst 200 cm, og eiker med omkrets over 95 cm dersom de er synlig hule. Synlig hul betyr at det indre hulrommet er større enn åpningen, som må være minst fem cm i diameter.

Grove, hule eiker finnes spredt både i skog og i kulturlandskapet, og langs veier, i parker og hager i det urbane miljø. Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) har ansvar for den nasjonale overvåkingen av hule eiker.

Død høne gir billeboost

I hule gamle eiker bor det ofte fugl, de driter og får unger og driver med ymse annet som gir næringsrike etterlatenskaper til vedmulda.

I vår jakt på den perfekte eikemuld-oppskrift har vi slengt oppi en død høne som har levd et godt liv på Losæter gård på Sørenga i Oslo.

Vi er spente på å se om økologisk byhøne kan falle i smak for biller og annet liv i kassa, og tar bilder av nedbrytninga av høna til en timelapsevideo.

Forvandlingen

Inne i eikemørket lever altså billene nesten hele livet sitt. Ørsmå billeegg klekker til bleke billelarver, som spiser seg gjennom den næringsrike mulden.

Etter et år eller to har de nådd idealvekten, og går inn i en komplett forvandling, i form av en puppe. På innsiden av puppen går alt som tidligere utgjorde en larve, i oppløsning. Det er full ombygging i billekroppen, som en legofigur som plukkes fra hverandre og bygges sammen til noe nytt.

På yttersiden av larven stiger det fram et omriss av det voksne insektet. En varm sommerdag, kanskje akkurat den dagen du løfter på luken og titter inn, vil puppehylsteret sprekke opp, og et ferdig voksent insekt stige ut.

Eremitten


Det første bilde tatt ev denne eremitten i Norge.
Foto: Wikimedia

Selveste dronninga av vedmuld er eremitten. Denne arten er sjelden i hele Europa. I de fleste land lever den i hule eiker, men det eneste stedet vi finner den i Norge – på Tønsberg gamle kirkegård – har den tatt til takke med hule asketrær. Eremitt er en stor, truet billeart i familien skarabider som er helt avhengig av hule løvtrær med mye vedmuld. Larven bruker flere år på utviklingen (og tilbringer hele denne tiden inne i hule løvtrær. Den voksne billen lever mindre enn en måned, og spiser lite eller ingenting. Hannen skiller ut en behagelig, ferskenaktig duft for å lokke til seg en dame.

Smellere


Ampedus hjorti Foto:John Hallmén

Smellere er en annen kul billefamilie, med flere hultrelevende arter. Navnet på denne familien kommer av at disse billene, dersom de havner på ryggen, kan sprette opp i luften med et lite smell og så lande på beina igjen. Nede i vedmulden, på steder med mange hule eiker, lever larvene til den rødlistede eikeblodsmelleren. Som voksen bille har den svart hode og bryst og vakkert røde dekkvinger, som flere av sine slektninger. En enda mer sjelden skjønnhet er keisersmeller, en av våre største smellere. Larvene til keisersmeller er rovdyr med en eksklusiv meny – de spiser larvene til den truete eremitten og andre skarabider!

Svart tremaur

 

Svart tremaur lever i gamle, hule trær, og man kan se maurstiene slynge seg oppover barken. Arten er lett å kjenne igjen på sin glinsende svarte kropp og ved at den sender ut et alarmstoff som lukter tydelig av sitrus dersom den forstyrres. Inne i treet bygger maurene et spesielt kartongreir ved hjelp av sin egen ”sement”. Den lages ved å blande små vedbiter, planterester og jord med honningdugg fra bladlus. Som armering benytter mauren en spesiell sopp, som bare vokser i reirveggene hos svart tremaur! Soppen vokser gjennom veggene og forsterker dem lik armeringsjern eller bjelker i et hus. Slike kartongreir inne i treet kan bli mer enn én meter høye og huse opptil to millioner maur.

Skyggebiller


Pseudocistela ceramboides (Linnaeus, 1761) Foto:Udo Schmidt

Skyggebiller er en billefamilie med mange arter i tørre miljøer, slik som i ørkener, eller i melet i matskapet ditt. Også i vedmulden i hule trær kan vi finne flere spesielle arter fra denne familien. Det er de stive, blanke larvene som man oftest finner. Ofte kan du gjenkjennes dem på at de beveger seg litt rykkete, og like raskt framover som bakover.

Hårbiller


Prionocyphon serricornis
Foto: Arnstein Staverløkk

I hulrom i gamle løvtrær som er fylt med vann, finnes en bille som har spesialisert seg på dette underlige levestedet. Larven til hårbillen Prionocyphon serricornis lever i vannfylte hulrom i trær, der den spiser råtnende blader. Larven kan lagre luft i kroppen og klarer seg derfor godt selv om vannet i slike trehull er svært oksygenfattig. Arten er rødlistet som sårbar, og er funnet flere steder i Sør-Norge.

Skipsverftbille


Lymexylon navale (Linné, 1758) Foto:Udo Schmidt

Skipsverftbillen har fått navnet sitt fordi den før var så vanlig at den gjorde skade i skipsverftene, der stolte seilskuter ble bygget av eiketømmer. Carl von Linné besøkte skipsverftene i Göteborg i 1746 og beskrev at eikestokkene var fulle av små hull fra denne arten. Nå er den på rødlisten som nær truet i Sverige, og i Norge er den kritisk truet. Vi kjenner den bare fra ett eneste sted, en skog nær Larvik.

Vil du lage egne kasser?

Bor du i en del av landet hvor det finnes eiketrær?

Har du lyst til å oppleve mangfoldet og livsprosessene i hule eiker på nært hold, og kanskje hjelpe noen hjemløse biller til å trives i ditt område?

Vi hjelper deg gjerne med tips og råd, arbeidstegninger eller oppsetting av kasser. Ta kontakt med hannabjorgaas (at) gmail.com!

Om prosjektet

Eikebillekassene er et pilotprosjekt, utført som et samarbeid mellom Sweco ved biolog Hanna Bjørgaas, og MINA, NMBU ved Anne Sverdrup-Thygeson.

Prosjektet er finansiert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus og forskningsprosjektet Invisible Infrastructures.

Økologer, landskapsarkitekter og arkitekter samarbeider om utforming og utplassering, og følger med på hvordan kassene fungerer.

Prosjektmålet er tredelt:

– Forskning. Undersøke hvorvidt slike kasser fungerer for å øke habitat for sjeldne og rødlistede arter, og gi mulighet til å undersøke hvilke arter som vil etablere seg i slike kasser

– Formidling. Vise fram nedbrytningsprosessen som foregår inne i en hul eik, og skape fascinasjon og oppmerksomhet rundt biotopen hule eiker

– Et økologisk pionérprosjekt. Vise fram at slike kasser kan være økologisk funksjonelle, vakre å se på, og inspirere til utplassering av nedbryterkasser også på andre lokaliteter i Norge

Takk til

Prosjektet har fått finansiell støtte fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus gjennom tilskuddsordning for utvalgt naturtype Hule Eiker. Prosjektet har også mottatt støtte fra forskningsprosjektet Invisible Infrastructures, samt NMBU.

Arkitekt Enok Gåsland har tegnet boksene, og kunstner / møbelsnekker Joar Nedberg har bygget dem og vært ansvarlig for oppføringen av dem.

Vegard Paulsen fra Mediability har gjort et pionérarbeid med å få kassene på nett, og Torbjørn Bobben Severinsen ved IT-avdelinga på Blindern fortjener en stor takk for mye hjelp med strøm og nettilgang. 

Håkon Sparre ved kommunikasjonsavdelingen på NMBU har laget denne nettsida.

Bakgrunn

Dette prosjektet er inspirert av Nicklas Janssons doktorgradsarbeid, Habitat requirements and preservation of the beetle assemblages associated with hollow oaks, fra 2009.

Vi har også fått verdifulle tips av ham underveis i arbeidet med boksene.

Han har brukt slike kasser med eikesagmugg og dødt løv og klart å lage nye habitater for mange sjeldne og rødlistede arter som lever i eik.

Vi som står bak prosjektet er Hanna Bjørgås og Anne Sverdrup-Thygeson.

Hanna er biolog med en forkjærlighet for det som en minst, rarest og mest bortgjemt i livsbiblioteket. Hun har jobbet med artsmangfold for blant annet Sabima (Samarbeidsrådet for Biologisk Mangfold), og Sweco, samt forskningsprosjektet Invisible Infrastructures.

Anne er professor i naturforvaltning på NMBU og har jobbet med hule eiker og alt det rare som bor i dem, i mange år. Hun har også skrevet Insektenes Planet, en populærvitenskapelig bok om småkrypenes fantastiske verden.

Pin It on Pinterest