Det grønne skiftet

Alle snakker om det grønne skiftet, men hva er det egentlig? Her forteller 12 NMBU-forskere hvordan det grønne skiftet former deres forskerhverdag. Selv om forskningsfeltene – som juss, økonomi, energi, reiseliv, mat – er svært ulike, har alle roller inn mot det grønne skiftet.

Foto: Gisle Bjørneby

Veterinær Olav Reksen

 

Avler fram morgendagens kyr

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Med det grønne skiftet vil produksjonen av melk og kjøtt trolig rettes mot å ta i bruk alternative fôrkilder – som skog og mer bruk av beite. Det vil redusere avhengigheten vår av å importere protein. Vi vil tilpasse bruken av de nye fôrmidlene ved å foreta avlsmessige tilpasninger. Dessuten jobber vi med å redusere utslipp av klimagassen metan fra drøvtyggere.

– For at det grønne skiftet skal være vellykket for melke- og kjøttproduksjon, må vi ha god kunnskap om dyras fysiologi. Jeg studerer effekter av fôring på helse og reproduksjon hos storfe. Produksjon av melk og kjøtt basert på norske råvarer avhenger av riktig mengde fôrmidler av god kvalitet. For lite energi eller feil sammensatt rasjon vil resultere i dårlig helse, nedsatt reproduksjon og lavere produksjon. Det kan igjen føre til høyere grad av forurensning per produsert enhet kjøtt og melk.

– Ved NMBU har vi for tiden et større forskningsprogram der vi utvikler enda bedre og mer presise metoder for å overvåke dyras helse, fôropptak og velferd. Vi jobber med andre ord med å utvikle morgendagens metoder.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Vi kan trolig enes om at det produsere nok mat i verden i dag, men at fordelingen ikke er rettferdig og at ressursene utnyttes for dårlig. Fram mot 2050 forventes verdens befolkning å øke med ytterligere to milliarder. Dermed er det trolig ikke lenger snakk om kun å fordele og å utnytte ressursene bedre. Sannsynligvis vil matsikkerhet bli enda viktigere og være en viktig pådriver for et grønt skifte.

– Endringer i klima vil trolig i økende grad bestemme hva folk flest kan legge på tallerkenen til enhver tid. Det vil påvirke overgangen til en grønnere økonomi.

– Fortynningen av ozonlaget førte til at KFK-gasser (klorfluorkarbonforbindelser) ble faset ut som kjølemedium i frysere og kjøleanlegg. Dette ble gjennomført selv om det ikke forelå ugjendrivelige vitenskapelige bevis for sammenhengen mellom KFK-gassene og ozonlagets tykkelse. Man behandlet på grunnlag av indikasjonene. Ettertiden har vist at den avgjørelsen var riktig. Dette kan vi ta lærdom av, skyve klimaskepsisen til side og gjennomføre det grønne skiftet.

Foto: Håkon Sparre

Økonom Eirik Romstad

 

Kalkulerer våre grønne valg

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Forskningen min er viktig for å sette det såkalte grønne skiftet i en bredere sammenheng. Jeg mener det blir feil å snakke om et grønt skifte fordi endring og teknologisk framgang er gradvise prosesser. Å forstå disse prosessene i en økonomisk sammenheng hjelper oss å gjøre valg som gjør velferden størst mulig i samfunnet over tid.

– Sentrale drivkrefter i denne overgangen er forventede kostnader og miljøeffekter. I min forskning prøver jeg å forstå disse kostnadene, gjennom blant annet det sentrale økonomiske begrepet «alternativkostnad». I korte trekk innebærer det at dersom man bruker tid eller ressurser til ett formål, så kan de ikke brukes til andre formål.

– Det verste med alle milliardene til CO2-fangst på Mongstad var ikke at prosjektet gikk feil, men at andre forskningsinitiativ fikk ingen eller sterkt redusert finansiering. Altfor mye ble satset på en hest – et merkelig valg gitt andre lovende prosjektidéer.

– Noen snakker om det grønne skiftet som om det skal skje raskt. Det er sikkert teknisk mulig, men det er tvilsomt om det er fornuftig for samfunnet. For rask overgang fører sannsynligvis til langt større kostnader enn om overgangen tas over lengre tid. Samtidig må vi ikke glemme at sen iverksetting også kan føre til større miljøkostnader. Å være i stand til å se og vurdere mulige fordeler og ulemper er sentralt for å kunne foreta valg.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Jeg vil trekke fram prising av miljøkostnadene som en slik endring. Målsettingen bør være å redusere uønskede miljøeffekter til lavest mulig kostnad. Miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter er insentiver for at økonomiske aktører frivillig velger mer miljøvennlige løsninger som ikke koster skjorta.

– Det kan godt være at bioøkonomi vil være en del av disse løsningene, men det vet vi jo ikke i dag. At det skal satses stort på bioøkonomi, er Mongstad-historien opp av dage. Hva vi vet med sikkerhet, er at det fortrenger andre interessante løsninger.

– Jeg tror at elektrisitetsprisene vil holde seg lave på mellomlang sikt fordi produksjonskapasiteten er høy i forhold til forventet etterspørsel. Utbygging av fornybar energi i Europa gjør det dessuten mindre lønnsomt å eksportere norsk elektrisitet. Det fører til at kapasiteten for å overføre elektrisitet fra Norge til kontinentet i liten grad bygges ut, noe som igjen bidrar til lavere elektrisitetspriser i Norge. En konsekvens av lave kraftpriser er at det blir vanskeligere å få lønnsomhet i fornybar energi som vind, sol eller biomasse.

– I et høykostnadsland som Norge må økt satsing på bioøkonomi omfatte områder som potensielt kan gi høy verdiskaping. Gitt de forventede lave energipriser de neste fem til ti årene, tviler jeg på om bioenergi er en næring for framtida i Norge.

Foto: Gisle Bjørneby

Juristen

Jurist Nikolai Winge

 

Jussen må endres mot det grønne skiftet

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Min forskning knytter seg til lover av betydning for den offentlige miljø- og ressursforvaltningen. I norsk rett har vi lenge hatt lovbestemmelser som søker å ivareta miljøhensyn. Året 1992 var i så måte en milepæl. Da ble hensynet til miljøkonstitusjonell forankret i Grunnloven. På mange områder går likevel utviklingen fremdeles i en lite bærekraftig retning. Årsaken er sammensatt, men en del av forklaringen er at dagens rettsregler ikke gir miljøhensynet tilstrekkelig gjennomslag i praksis. For å underbygge denne påstanden vil jeg trekke frem enkelte særtrekk ved rettsbildet innenfor miljø- og ressursforvaltningen.

– For det første er det rettslige rammeverket fragmentert og sektorbasert, med en kompleks fordeling av kompetanse på tvers av sektororganer og mellom beslutningsnivåer i forvaltningsapparatet. Lovene fastslår at en rekke hensyn skal ivaretas, men sier intet om hvordan de skal avveies mot hverandre dersom det oppstår interessekonflikter.

– Det andre særtrekket ved lovgivningen er nemlig at rettsreglene åpner opp for brede, skjønnsmessige vurderinger som grunnlag for offentlige vedtak. Miljøhensyn kommer ofte i konflikt med hensyn av mer økonomisk art. Gruvedrift, utbygging av veier og energitiltak, restriksjoner på utslipp av klimagasser er typiske eksempler. Fordi lovgivningen ikke sier noe om hvordan slike hensyn skal vektlegges, må det i stedet utøves et politisk skjønn i den enkelte sak. Det er dermed en fare for at den enkelte sektormyndighet legger for stor vekt på å fremme “sine” sektorhensyn, og at dette går på bekostning av andre sektorinteresser, inkludert miljøhensyn. I mangel på rettslig styring vil resultatet ofte være at kortsiktig, økonomisk gevinst tillegges større vekt enn mer langsiktige mål om å ivareta miljøet.

– Et tredje særtrekk er at regelverket i stor grad er utformet for å håndtere enkelttiltak. Avveiningen mellom økonomi og miljø blir ofte brakt på banen i forbindelse med søknader om tillatelse til tiltak eller virksomhet som innebærer miljøulemper. Faren er at et slikt tiltaksfokus gjør det vanskelig å se den samlede utviklingen over tid, der summen av flere tiltak føre til utilsiktede og mer omfattende miljøvirkninger. Enkeltvise dispensasjoner i 100-metersbeltet i Oslofjorden de siste 50 årene er eksempler på en slik bit for bit-utvikling.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– For å bidra til det grønne skiftet må rettsreglene sikre at enhver beslutning som kan medføre miljøskader, skjer på bakgrunn av allsidige og langsiktige vurderinger om hva som er til det beste for den enkelte, fellesskapet og fremtiden. Dette vil imidlertid være en utfordring, ettersom dagens ressursforvaltning skjer gjennom et fragmentert, fullmaktbasert og tiltaksfokusert regelverk.

– Dersom det grønne skiftet skal bli realisert må derfor lovgivningen i større grad gi miljøhensynet større gjennomslagskraft overfor andre hensyn. Dette har de klar i Sverige gjennom den såkalte  Miljöbalken. Her er det i lovgivningen fastsatt hvilke hensyn som skal vike dersom det oppstår interessekonflikter.

– I norsk lovtradisjon har forvaltningen brede fullmakter. Dersom dette ikke endres, er det fare for at jussens virkemidler for å ivareta miljøhensyn forblir tomme floskler.

Les også kronikken Utdaterte lover hemmer det grønne skiftet av Nikolai Winge.

Norge har mange muligheter til å utvikle landbruk, havbruk og skogbruk til å bli en motor i det grønne skiftet. Vi har overflod av biologiske ressurser som kan utnyttes i bærekraftige kretsløp i produksjon av mat, energi og produkter.

Foto: Håkon Sparre

Utviklingsforsker Jill Tove Buseth

 

Må se på motivene bak

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Jeg forsker på de førende globale diskusjonene om grønn økonomi og det grønne skiftet. Jeg ser særlig på hvordan retorikken og politikken går fra det globale planet og ned til faktisk, gjennomført politikk. Det er en tendens til at det foregår veldig mye på globalt plan i form av ulike initiativer og strategier, men at det kan være utfordrende å få noe konkret og praktisk ut av det ned på grasrotplan uten at struktur og innhold endres nevneverdig. Dette kan ha konsekvenser for å få til et faktisk grønt skifte i praksis.

– I Tanzania foretar jeg en studie av utviklingsprosjekter innen jordbruket hvor den helhetlige målsettingen er å skape grønn økonomisk vekst, øke matproduksjonen, redusere fattigdommen og bevare det biologiske mangfoldet.

– Etter min mening er det viktig og nødvendig å forstå maktstrukturene bak initiativer og gjennomføring av det grønne skiftet i utviklingsland for å unngå at prosjekter igangsatt av vestlige aktører medfører utilsiktede sosiale og miljømessige konsekvenser lokalt.

– Skal et grønt skifte være rettferdig og nyttig også for det brede lag av befolkningen i utviklingsland, er det viktig å studere ideene, motivene og drivkreftene bak. Det er viktig å være oppmerksom på hvem som er pådrivere for det grønne skiftet.

– I utviklingsland er det ofte private investorer og selskaper som ønsker økonomisk profitt som står bak slike prosjekter, og motivasjonen er ikke nødvendigvis et reelt ønske om miljøbevaring og fattigdomsreduksjon. Flere eksempler viser at dette kan gå på bekostning av sosiale og miljømessige forhold lokalt.

– I mange tilfeller har det dessuten vist seg at å sette grønne merkelapper på ulike utviklingsprosjekter har overskygget andre og viktige utfordringer, og det er en tendens til at slike prosjekter ikke alltid er tilstrekkelig kvalitetssikret på grunn av et ønske om raske miljøtiltak og kjappe bistandskroner.

– Vi har for eksempel sett at landinvesteringer har gått foran lokale behov for dyrkbar jord, og at naturvern har gått foran lokalbefolknings muligheter til å bruke naturressurser de er omgitt av. Dette er tendenser det er viktig å være oppmerksomme på når vi snakker om fordelene ved og implementeringen av det grønne skiftet.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Selv om jeg ikke har dybdekunnskap innen bioøkonomi, representerer dette i mine øyne en typisk «grønn økonomi»-tankegang med fokus på teknologiske løsninger og omlegging av industri i utviklede land. Bioøkonomi har i mine øyne potensial til å appellere i land som Norge, men vil være vanskeligere andre steder.

– Jeg tror den økte satsingen på bioøkonomi blir stående som en del av debatten rundt det grønne skiftet som har vokst seg stor de siste årene, og jeg tror ikke det vil bli mindre fokus på dette i årene framover. En utfordring kan være at bioøkonomisatsingen «drukner» i mengden ideer, tiltak og initiativer som finnes innenfor det grønne skiftet, og om folk flest har evne til å skille på og ha tiltro til de ulike initiativene.

– Spørsmålet er om det finnes nok vilje til å legge om, og dermed hvilken effekt et slikt skifte vil kunne ha i praksis.

Foto: Gisle Bjørneby

Fôrforsker Margareth Øverland

 

Tryller med trær, alger og gras

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Skal vi klare å brødfø verdens raskt økende befolkning, må matproduksjonen økes globalt. Da er det viktig at den landbruksjorda som finnes, brukes til å produsere mat. Her er Norge i en heldig særstilling.

– Vi i har store mengder fornybare biologiske ressurser fra for eksempel skog og sjø. I Norge utgjør skogen omtrent halvparten av vårt landareal, og avviket mellom hogst og tilvekst er økende. Vi har sju ganger mer sjøareal enn landareal, inklusiv en 103 000 kilometer lang kyststripe full av makroalger.

– Norsk oppdretts- og husdyrindustri er i dag avhengig av å importere soya. I Foods of Norway jobber forskere og næringsaktører sammen for å finne alternative fôrkilder som kan øke selvforsyningsgraden. Ved å bruke bioteknologi som prosesserings – og enzymteknologier, kan denne biomassen foredles og bli til høyverdig, proteinrikt, miljøvennlig fiske- og dyrefôr.

– Vi jobber med å utvikle foredlingsmetoder som gjør at fôr basert på biomasse som trær, alger og gras kan være konkurransedyktig i pris. Vi undersøker også hvilke dyr som klarer å utnytte de nye fôrråvarene effektivt. Funnene er viktige i det pågående avlsarbeidet for å utvikle sunne, robuste husdyr som er tilpasset norske, kortreiste fôrråvarer.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– I bioøkonomien er essensen å basere økonomien på fornybart karbon i biomasse. Jeg tror at vi bare har sett begynnelsen på hvordan vår rike biomasse kan omdannes til for eksempel mat, fôr, energi, drivstoff, emballasje, kjemikalier og medisiner.

– I utgangspunktet kan nemlig alt som i dag lages av olje, bli laget av biomasse fra for eksempel trær. «Trylleformelen» er avansert bioteknologi og prosesseringsteknikker. Ved å satse på bioøkonomien vil vi se mange framskritt framover som vil være viktige i overgangen fra en oljebasert til en grønn økonomi.

– Ett konkret eksempel er enzymteknologi. Enzymer er naturens verktøy og brukes til å foredle biomasse. Her har vi bare sett begynnelsen på hvilket skattkammer naturen gir oss av muligheter. Jeg tror derfor at vi i årene som kommer, vil finne fram til nye og bedre enzymer som i enda større grad matcher industriens behov.

– Til slutt tror jeg at man ved hjelp av ny kunnskap og innovasjon vil klare å hente ut alle næringsstoffer og alle karboner i biomassen. Da vil vi kunne skape en sirkulær økonomi hvor ingenting går til spille. En slik utvikling vil være viktig for lønnsomhet. Fra for eksempel én enkel trestokk vil vi da kunne lage mange ulike kommersielle produkter. Slik kan vi utnytte norske fornybare bioressurser på en ny og fremtidsrettet måte.

Les også Store alger gir ny næring av Margareth Øverland.

Foto: Håkon Sparre

Energiforsker Torjus Folsland Bolkesjø

Fornybart og robust

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– FNs klimapanel har anslått at vi må øke fornybarandelen fra dagens 8 prosent til cirka 80 prosent i verden i 2050. Dette representerer kanskje den største utfordringen i det grønne skiftet. Mesteparten av økningen vil komme fra energikilder som sol og vind.

– Sol- og vindkraft produserer imidlertid kun kraft når sola skinner og vinden blåser. En av de største utfordringene i det grønne skiftet er derfor å gjennomføre en overgang fra en tung fossilbasert energibruk til et energisystem basert på fornybare ressurser. Kraftproduksjonen fra disse «nye fornybare» teknologiene er variabel og ikke styrbar.

– Da trenger vi gode løsninger som sikrer at det er samsvar mellom produksjon og forbruk til enhver tid. I et mer fleksibelt energisystem må det være et effektivt samspill mellom ulike produksjonsteknologier, energilagring og et fleksibelt forbruk.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Vi vil oppleve redusert lønnsomhet i oljesektoren, og dette påvirker norsk økonomi. På den andre siden åpner det seg store muligheter for en grønn omstilling med framvekst av ny lønnsom industri og nye næringer basert på fornybare ressurser.

– Vi vil ta i bruk og få glede av nye teknologier og løsninger for smart og effektiv energibruk. Forhåpentligvis vil vi oppleve at den påbegynte dekarboniseringen av transportsektoren, hvor konvensjonelt drivstoff erstattes av miljøvennlig fornybart drivstoff, vil skyte fart.

– NMBUs unike syntese av miljø, biovitenskap, veterinærmedisin, arealplanlegging, teknologi og økonomi gjør oss til et kraftsentrum i bioøkonomien. Mari Sundli Tveit, rektor ved NMBU.

Foto: Håkon Sparre

Naturressursjurist Katrine Broch Hauge

 

Kystsone for folk, fisk og energi

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Forvaltning av områder med sammensatt og mangfoldig bruk er utfordrende. Med det grønne skiftet vil næringer som gjerne holder til i kystsonen trolig bli enda viktigere for verdiskapingen landet rundt, og det kan endre bruk av de kystnære områdene mange steder langs kysten vår. Samtidig har vi politiske ønsker om å bevare deler av kysten uberørt og tilgjengelig for allmennheten. En konsekvens er at vi allerede har fått opprettet de første nasjonalparkene i kystnære områder.

– For at det grønne skiftet skal være vellykket, må vi ha ett forvaltningsapparat som håndterer de løpende utfordringene man står overfor. Planlegging etter plan- og bygningsloven er det mest sentrale redskapet for integrert forvaltning av kystsonen i dag. I områder der enkelte interesser dominerer, eller kanskje er det flere ulike interesser i samme område, blir forvaltningen i praksis mer sammensatt.

– Myndighet til å treffe avgjørende beslutninger er gjerne delt mellom kommunale og statlige myndigheter eller er fullt ut flyttet ut av det kommunale regimet som er plan- og bygningslovens utgangspunkt. I et av forskningsprosjektene våre undersøker forvaltningen av den belastede kystsonen med særlig vekt på aktuelle sektorer som energitiltak og akvakultur. Vi har som mål å komme med konkrete forslag til forbedringer gjennom å kople juridiske og samfunnsvitenskapelige metoder.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Kunsten blir å balansere en stadig økende bruk av kystsonen til blant annet akvakultur og energiproduksjon med andre interesser og hensyn langs kysten som fiskeri, natur- og kulturvern, ferdsel og friluftsliv. En bærekraftig vekst i oppdrett og vindkraft og andre miljøvennlige energiformer fordrer at man har en felles arena for å kunne balansere de ulike interessene på en legitim måte.

– Den viktigste felles arenaen vi kjenner i dag er kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. I min forskergruppe undersøker vi hvordan planleggingen faktisk fungerer, både når det gjelder å balansere ulike interesser, hvordan og i hvilken grad sektorlovverket er integrert i planprosessene og ikke minst hvordan private rettighetsforhold blir håndtert.

– Endret bruk av arealer i kystsonen aktualiserer spørsmålet om hvordan private rettigheter håndteres i planleggingen. Manglende forutsigbarhet for private rettigheter kan være ett hinder for de bruksendringer av arealer og ressurser som skal til for å gi økt matproduksjon og energiproduksjon.

Foto: Håkon Sparre

Virusforsker Espen Rimstad

 

Det grønne skiftet bør være blått

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Sett fra verdensrommet er jorda blå. Sjøvann dekker om lag 72 prosent av jordens overflate. Det grønne skiftet er derfor mest blått og må skje innenfor en periode på 30–50 år. I samme periode vil verdens befolkning øke med minst 50 prosent. I alle samfunn som har blitt rikere, har konsumet av proteiner økt. Beregninger viser at globalt trenger vi 70 prosent mer proteiner i 2050 enn i dag. Man kan ikke hogge ned all regnskog for å produsere nok husdyr på land. Og vi må regne med at vegetarianere sannsynligvis fortsatt vil være en liten gruppe. Behovet for produkter fra havet er beregnet å øke med 150 prosent fram til 2050. En slik vekst kan ikke komme med økt fangst og fiske. Akvakultur, det vil si oppdrett av fisk, krepsdyr, skalldyr, tang og tare, må derfor være en del av svaret.

– Akvakultur, som all annen husdyrproduksjon, baseres på høy tetthet av dyr som holdes under kunstige forhold. Dette gir betydelig risiko for smittsomme sykdommer.

– Som virolog studerer jeg virus i laks. Både bærekraft og vekst i akvakultur avhenger av kontroll med virusinfeksjoner. Atlantisk laks og regnbueørret er de dominerende oppdrettsartene i det marine miljøet. I Norge er dette en godt utviklet og industrialisert produksjon, hvor verdien av den enkelte fisk tilsier at det lønner seg økonomisk å vaksinere hver enkelt fisk. Slik er det ikke for andre arter under andre oppdrettsbetingelser, hvor kunnskap om virus, reservoarer, smitteveier med mer er begrenset. Her vil utfordringer ligge innenfor mitt fagområdet i det grønne skiftet.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– I Norge bør vi fokusere på det blå skiftet. Det er i den sektoren vi har de beste forutsetningene for å utgjøre store forskjeller. Det er mye som taler for at akvakulturproduksjon kan være et klimamessig gunstig alternativ for matproduksjon.

– Akvakultur er nemlig den mest effektive animalske proteinproduksjon, ved siden av insekter: Det trengs for eksempel 8–9 kilo fôr og 15 500 liter vann for å produsere en kilo storfekjøtt, mens fisk trenger 1 kilo fôr.

– I norsk lakseoppdrett, som i et globalt perspektiv anses som vellykket og effektiv akvakulturproduksjon, vil om lag 15–20 prosent av antallet fisk satt i sjø forsvinne før de er slaktemodne. Dette er et høyt tall. Smittsomme sykdommer er en av flere forklaringer på dette. Smittsomme sykdommer kan spre seg lett i tette bestander på grunn av økte muligheter for overføring.

– Høy tetthet av fisk i merdene og høy tetthet av oppdrettsanlegg øker sannsynligheten for fremveksten av sykdomsfremkallende varianter av virus og for spredning mellom anlegg. Dette kan også ha skadevirkninger for ville bestander. Derfor er det viktig med forskning på celler og genetikk og på virusproteiners funksjoner i lakseceller. Kanskje leder forskning fram til bedret immunisering eller andre sykdomsforebyggende tiltak. Forhåpentligvis kan vi fremover kartlegge immunologiske mekanismer hos fisk som kan være verdifull kunnskap for andre arter enn bare de som oppdrettes i Norge.

– Det grønne skiftet må ha et globalt perspektiv. En bedre forståelse av samspillet mellom virus og fisk vil gjøre det mulig å få et mer bærekraftig havbruk. Dette er ikke bare begrenset til oppdrett av atlantisk laks i Norge, men også for andre arter som kan være mer relevante i et globalt perspektiv.

Bioøkonomi på 1-2-3

Foto: Håkon Sparre

Skogforskeren

Skogforsker Hanne Kathrine Sjølie

 

Vi vil se store endringer i skogbruket

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Hvis det grønne skiftet skal realiseres, kreves det økt, fornuftig bruk av biologiske ressurser. En av Norges største biologiske ressurser er skog. Skogen forsyner samfunnet med tømmer som videreforedles til en rekke produkter og gir verdiskapning, huser en stor del av Norges biologiske mangfold, gir rekreasjons- og jaktmuligheter og regulerer klimaet ved å ta opp CO2 og ved at treprodukter erstatter stål, betong og fossile brennstoff.

–Disse forholdene må tas hensyn til. Vi bruker komplekse modeller som inkluderer disse effektene for å gi politikere og andre beslutningstakere informasjon om for eksempel hvordan hogsten kan økes uten at det går på bekostning av de andre tjenestene som skogen gir. Dette vil være viktig for utforming av politikk for skogen og skogsektoren.

– Globalt er 80 prosent av skogarealet eid av staten, mens i Norge eier enkeltpersoner en like stor andel. Totalt er det 128 000 skogeiendommer i landet, men bare på en drøy tredjedel av disse er det hogd og solgt tømmer i løpet av de siste ti årene. En stadig større del av skogeierne har et fjernt forhold til skogen sin ved at de bor langt fra eiendommen og har lite kjennskap til skogbruk. Om tømmeravvirkningen faktisk vil øke, er derfor relevant i diskusjonen om det grønne skiftet. Skogeiere som ikke er avhengige av inntektene fra skogen, foretrekker kanskje å la den stå, selv om skogen er hogstmoden.

– En spørreundersøkelse vi nylig har gjort med skogeierne og deres bruk og mål for skogen, viser at det er meget stor variasjon mellom ulike grupper skogeiere. Dette har innvirkning på hvordan kjøpere av tømmer bør innrette seg og hvordan skogpolitikken bør utformes for å effektivt kunne bidra til å nå politiske mål.

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Det har vært langvarige diskusjoner om hvordan skog og skogbruk i land som Norge kan inkluderes i klimaavtaler og klimamål. Fram til nå har skog og skogbruk på våre breddegrader i praksis vært utelatt fra målene om reduksjon av klimagassutslipp, men fordi skog er såpass viktig del av klimagassregnskapet, vil det antagelig komme mer konkret politikkutforming på dette.

– Selv om skogene i Norge tar opp store mengder CO2 og kommer til å fortsette med det, blir skogen stadig eldre, fordi mye av den gamle skogen ikke hogges og fordi det plantes mindre enn før. CO2-opptaket kommer derfor til å synke. I Europa snakker man nå om at CO2-opptaket i skog har nådd et metningspunkt og kan komme til å gå ned. Klimaendringer vil forsterke alderseffekten fordi trærnes dødelighet øker med temperatur, storm og branner. Samtidig vil høyere temperatur gjøre at trærne vokser bedre. Endringer i aldersstruktur og klima vil altså ha innvirkning på hvordan skogressursene bør forvaltes.

– Det kommer til å bli mer press på skogarealene. Mye er endret de siste tiårene når det gjelder hvordan skogbruket tar hensyn til biologisk mangfold og rekreasjon. Kravene til slike hensyn fra andre aktører og samfunnet vil antagelig forsterkes i fremtiden, ikke minst hvis avvirkningen økes. Dette vil kreve mer av skogbruket og forvaltningen.

– Trenden med at skogeiere bruker mindre tid på å forvalte skogen sin og har mindre kjennskap til den, vil antagelig fortsette. Tømmerverdien blir stadig lavere i forhold til verdien av arbeid. Økt urbanisering vil gjøre at byråkrati og tømmerkjøpere vil måtte finne nye måter å nå skogeierne på og få dem til å ville selge tømmer. Kanskje vil vi se mer outsourcing av hele forvaltningen av skogen til profesjonelle?

– I dag må myndighetene godta prisen for skog som kjøper og selger har blitt enige om. Dessuten er det generelt ikke lov å dele av et stykke av gården og selge den, og beholde resten. Gårder har også boplikt. Det omsettes derfor veldig lite skog utenfor familie. Men nå er det endringer på gang når det gjelder disse reglene. Det blir spennende å se hva slags oppmykninger som kommer og hva slags effekter det vil få på kjøp og salg av skog. Vil det gjøre at mer skog havner i færre hender, eller at eiendommene deles opp og blir mindre enn i dag?

Les også Slik kan vi bruke skogen mer av Hanne Sjølie, Hans Fredrik Hoen og Birger Solberg.

Foto: Gisle Bjørneby

Matforskeren

Matforsker Marina Aspholm

 

Vi kan bidra ved å endre matvaner

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Vi skal sikre trygg og sunn mat til opp imot ti milliarder mennesker innen 2050. Samtidig skal vi gjerne gjenopprette skader vi allerede har påført miljøet. For å gjennomføre en grønn omstilling i matproduksjonen, og samtidig sikre en økt produksjon av mat, må vi få bedre utnyttelse av råvarer, forhindre svinn av mat og se til at matavfall blir en ressurs.

– Trygg mat er et vesentlig grunnlag for god folkehelse. Sykdomsfremkallende bakterier, virus, parasitter og muggsopp kan overføres til mennesker gjennom mat og vann. For å utvikle mer bærekraftig matproduksjon må vi sørge for å sikre at maten er trygg og unngå risiko i alle trinnene i verdikjeden fra jord til bord.

– Kontroller i en intensivert matproduksjon krever kontinuerlig oppmerksomhet og årvåkenhet, og vi forskere skal ha god kunnskap om hvordan mikrober oppfører seg i verdikjeden. I tillegg trenger vi kunnskap om i hvilken grad forbruker vil bli eksponert og påvirket av disse farene på kort og lang sikt.

– Som mikrobiolog studerer jeg blant annet hvordan bakterier overlever produksjonskjeder i mat og hvordan de forårsaker sykdom hos mennesker. For lite kunnskap om bakteriene og for lite kontroll i produksjon, hos utsalgssteder og spisesteder øker risikoen for at en krise oppstår. En krise resulterer ikke bare i sykdom og i verste fall tap av liv, men forbrukerne mister tilliten til berørte produkter og produsenter. Dette fører til store økonomiske tap for næringsmiddelindustrien og samfunnet.

 

 

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– I Norge har vi en god kontroll på klima, befolkningsvekst, matsikkerhet og mattrygghet, men vi bør bidra i den globale dugnaden som en grønn omstilling krever. Trygg og nok mat til alle krever et felles engasjement langs hele verdikjeden fra primærprodusenten til forbruker.

– Forbrukerne står på toppen av matverdikjeden og kan stå sammen om å kreve en omstilling til en grønnere og mer miljøvennlig matproduksjon. Bevisstheten hos folk flest om at det må en endret forbrukeratferd til, tror jeg vi vil se fremover.

– Vi kaster mye spiselig mat i industrialiserte land. Veldig mye blir kastet før det rekker å nå forbruker, blant annet fordi det ikke ser pent nok ut: En agurk med feil bøy eller en banan med svart flekk går rett i søpla. Dette avfallet må vi finne løsninger for. Vi kaster også mye mat hjemme. Her kan hver enkel av oss bidra med enkle tiltak som å planlegge innkjøpene og måltidene, og å kontrollere temperaturen i kjøleskapet slik at maten holder seg bedre.

– Mange trenger også mer informasjon om når vi kan spise mat etter utløpsdato og når ting blir farlig å spise. Jeg tror dessuten vi blir mer bevisste på å spise mat det er sesong for, kjøpe mer nærprodusert og spise mindre animalske produkter.

Follo girer om for det grønne skiftet. Akershus fylkeskommune, kommunene i Follo og forskningsinstitusjoner på Ås samarbeider for næringsutvikling med en grønn profil.

Foto: Håkon Sparre

Turistforskeren

Turistforsker Peter Fredman

 

Kan endre folks reisevaner

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Stadig flere vokser opp i byer og tettbygde strøk. Det øker ønsket om å komme seg ut og bruke naturen. Samtidig vil vi helst få flere tilrettelagte og organiserte opplegg for naturopplevelser. Dette gir muligheter for å utvikle naturbasert reiseliv, med mange dimensjoner av økonomiske verdier.

– Forskningen min går ut på å forstå hva som skal til for å få mennesker ut i naturen, hvordan vi kan tilrettelegge for bedriftsutvikling som svarer på disse behovene og hvordan ulike interesser påvirkes av reiselivsutvikling.

– Naturbasert reiseliv handler om naturopplevelser og ligger derfor i skjæringsfeltet mellom folks ferie- og fritidsbruk, næringsutvikling og naturforvaltning. I det grønne skiftet vil menneskers erfaring og verdsettelse av naturen være et viktig bidrag. Det urbane menneskets ønske om å komme seg ut i naturen kan skape muligheter for reiselivsbedrifter, og det vil bli behov for spesialkompetanse og innovasjon innen reiselivsnæringen fremover.

– Vi forskere ser blant annet på grenseoppgangen mellom reiselivsbedrifters økonomiske interesser og friluftsorganisasjoners sosiale rolle i naturen. Vi ser på reiseliv og bruk av norsk natur i en større sammenheng og på hvordan ulike interesser kan forenes. Håndtering av konflikter mellom ulike interessenter blir en konsekvens av utviklingen. Er det for eksempel mulig å sette en verdi på naturopplevelser?

 

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Det grønne skiftet kan bidra til å endre folks reisevaner. Et mer miljøvennlig reiseliv vil føre til at vi reiser på færre lange reiser, men at de gjerne varer lenger. Blir vi lenger i et land, lærer vi landet og naturen å kjenne på en helt annen måte enn om vi haster gjennom viktige severdigheter. Det grønne skiftet kan også gjøre at flere legger ferien i eget land – og reiser på annen måte enn med fly. I Norge kan det være med på å skape arbeidsplasser og innovasjon i distriktene.

– Å bo i store byer kan være mer miljøvennlig og energieffektivt enn å bo spredt. Tett bebyggelse gjør det lettere og mer effektivt å bygge infrastruktur. Med en mer urban fremtid vil flere etterlyse muligheter for å komme seg ut i naturen raskt, effektivt og tilrettelagt. Reiselivsnæringen vil da kunne tilby mer helhetlige opplevelser.

– I dag ser vi bare begynnelsen og kan forvente at det kommer til å bli flere turistaktiviteter og nye nisjer innen reiselive som eventyropplevelser, opplevelser av dyr, løyper og led eller events og festivaler.

– Det fører til behov for blant annet ulik utrustning, nye destinasjoner, guiding og service. Pakkeløsninger vil bli mer etterspurt fremover. Med et bredt spekter av aktiviteter i et moderne reiseliv ligger kommersialiseringsmulighetene til rette, og vi vil se en profesjonalisering av naturbasert reiseliv i det grønne skiftet.

Foto: Håkon Sparre

Vannforskeren

Vannforsker Jon Arne Engan

 

For mye og for lite vann i fremtiden

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Det grønne skiftet og bioøkonomien er avhengig av nok og godt vann. Mengden vann på jorden og i atmosfæren er konstant. Det vil si at det samme vannet har gått i kretsløp rundt kloden i minst fire milliarder år. Alt vann vi bruker kommer til å bli benyttet om igjen – før eller siden.

– Alt livet på jorda er avhengig av vannets kretsløp. Vannets kretsløp drives av solenergien og vann er derfor en fornybar ressurs.

– Landbruk, produksjon av energi, industriell bruk og menneskelig forbruk etterspør vann. I dag fordeler det seg globalt slik:70 % til jordbruk, 20 % til industri (inklusive energisektoren) og 10 % til husholdningsforbruk.

– Vi påvirker det naturlig kretsløpet ved å endre det naturlige miljøet. Vi hogger ned skogen, drenerer myrer, dyrker jorda, regulerer vassdrag, bygger tettsteder og byer osv.

– Vannet er vårt viktigste næringsmiddel og, fordi vann er en forutsetning for alt liv, er det en viktig ingrediens i alle typer økosystemer. Menneskelig aktivitet, som utslipp av miljøgifter, kan derfor ha alvorlige konsekvenser for både oss og økosystemene. Noen ganger kan endringene i økosystemet være irreversible, og dyre- og plantearter vil dø ut.

– Jeg forsker på hvordan vi skal kunne utvikle vårt samfunn på en måte som i minst mulig grad påvirker vannets naturlige veier og kvalitet, samtidig som vi dekker våre behov. Vannets veier må sees som en integrert del av det urban miljøet og det må planlegges for å se vannet som en ressurs i stedet for et problem. Vi må bygge blågrønne byer og tettsteder som hverken ødelegges av flom eller «ødelegger» vannet med miljøgifter eller annen forurensning.

 

Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

–Globalt er trenden at tørre områder blir tørrere og våte områder blir våtere. Den menneskeskapte globale oppvarmingen gir klimaendringer som i stor grad påvirker vannets kretsløp og vår bruk av vann.

– De fattigste landene er mest utsatt, men klimaendringer rammer også Norge. Nedbøren i Norge har økt med om lag 20 prosent de siste hundre årene, og nedbøren er blitt mer intens. Denne trenden forventes å øke og dette skaper blant annet økt risiko for flom, endringer i råvannskvalitet og påvirker matproduksjonen.

– Fremtiden vil kreve tilpasning til et klima i endring og økt fokus på vann som en viktig ressurs. Dette vil medføre flomsikre, blågrønne, ikke forurensende urbane områder som i minst mulig grad påvirker vannets naturlige kretsløp og mindre sløsing med våre vannressurser. Vi må våge å tenke nytt og alternativt og finne løsninger i et langt perspektiv.

Les også Det ligger muligheter i kloakken av Harsha Ratnaweera.

 

Tekst: Mette Risbråthe og Liv Røhnebæk Bjergene – Foto: Håkon Sparre og Gisle Bjørneby
Denne serien er tidligere publisert på Forskning.no og i Nationen i 2016.

Shares

Pin It on Pinterest

Share This